MELLOM OSS LEVER DET LEVENDE
Jeg leser våre gamle bokstaver
Mister pusten av aspekter av redsler vi søkte og overvant
Mellom oss lever det levende
manøvrerer abstrakte marionetter fra andre etasjer
Usynlige drømmespill stryker over våre urolige panner
I omvendt fart høres delvis kjente stemmer
utålmodige etter tillatelse til å slippe taket
Lange år leder oss og våre underjordiske venner
gjennom sluttscener vi har øvd lenge på
for å få det til riktig
Vi har ødelagt mørket
Latt lyset stå på
Levende årringer ligner spiraler i hukommelsen
minner oss på at vi allerede har vært der
i mørket
Det har endret navn
Vi kaller det nye tider nå for tiden
Tiden frister å legge oss i sykt mørke
men vi går over i stolt lys
Sovenetter formerer seg
setter det onde på spill
Slipp grepet om dødens hånd – det er for tidlig!
Nattens uregisserte drømmer kryper inn i dagen
de dødes blikk betrakter taust
tåkete overganger
fra natt til dag til natt fra dag
Jeg forsøker å se speilbildet i vinduet
men lyset utenfra viser meg bare verden
Stillheten skjer mens vi ser en annen vei
iblant nekter det gode å dø
Drømmer om tilgivelse forfølger meg inn i virkeligheten
kroppen er vidåpen for berøring
Spisse fingre gir ingen trøst
Hele hånden derimot
Jeg maskerer lettheten bak påtvungen alvor
holder virkeligheten slik jeg begriper den nær
Glemselen er et mindre mørkt mørke enn samtiden
Jeg returnerer inn i det menneskelige
Man er mindre utsatt her
enn midt i historien
Alfabetiske drømmer blafrer ufangbare i lyset
ruter inn angsten
Vi oppgår i det frodige komplekset
En gammel hilsen skaper et håndtak
i en rad så konkret at
replikken tok på meg i nakken
Det finnes ingenting å være redd for
Det finnes ingenting
Det burde aldri ha skjedd
men det gjorde det
Det trekker fra døren
Jeg ser ingenting
Men bruset fra havet høres langt inni hodet
en vennlig daglyd forandrer karakter om natten
Det finnes noe der
alt forsvinner, men forblir
Tennene tygger uoppgjort mørke fra tidligere år
Grensen mellom liv og død bærer vi med oss alltid
som mulige epoker
Universet slippes løs på oss uforberedte mennesker
bare bevæpnet med sinne, sorg og forvirring
Vi forsøker fortvilet å fange lyset med spisse fingre
klamrer oss til intimitet vi ikke tåler
mens drømmene tar seg til rette under issen
fikserer uglembare bilder
lagrer usikre versjoner forfattet av stadig mer absurde våkenetter
Jeg vrir meg unna
Det hender noe alle må få rede på
Jeg skinner i det nye lyset
det monokrome forsvinner
lyden fra millioner andre drømmende kranier stråler mot meg
forsvarsløs mot stormene fra alle kanter
Håret strekker seg mot månen
engstelig både for fremsiden og baksiden av skyggene
begjærer nye fortsettelser og somre