NORWEGIAN TEXTS (MISC.)

BAYOU BLUES CAFÉ
Jeg har ikke røtter her
kan dra når jeg vil
Men blir sittende stille
taus og se
Stedets sjel
en skapt illusjon
Jeg merker meg selv
en tilfreds epigon

Jeg har ikke røtter her
men liker veggene
Her inne har gamle kjente
blitt fremmede
Livet har levd hardt og lenge
alt var før og ingenting er snart

Jeg har ikke røtter her
det er ikke mitt
Men jeg fortsetter frekt
å kikke
Jeg snylter på noe
som egentlig er ditt
Å bli en del av det,
det kan jeg ikke

En sliten sliter tvers over rommet
Vil at jeg skal vite at han vet
Blikkene han sender
ofte, gåtefulle
forteller om aldri gjenvunnet ro
Han later som
han også
Vi er visst alle
noe annet

FEM ELEMENTER
(vann, luft ild, jord, tre)
Vektløs frihet kjøler sommervarme kropper
Høyt over de druknedes siste hvilested
skaper sulten fisk flyktig geometrisk mirakel
En isbit klirrer i mitt glass, ærbødig husker jeg
at Platon har drukket det samme vannet

Fantasieggende skyer frakter vann fra sted til sted
Gjennom det usynlige ser vi det uendelige
Ren og klar høstoksygen bærer bud om vinter
Fyll lungene med duft av nyslått gress før det er for sent
Å, den som kunne sveve fritt i fuglenes domene

Fargerike tunger konsumerer og fordøyer
Fjerner spor av det som var
Trassige frø spirer i svidd og øde jord
Vi har fanget denne respektløse venn
og kan fredfullt stirre inn i temmede flammer

I hemmelige dyp finnes skjulte skatter
Den som graver finner mat og gull
Veiene vi har strukket bærer oss hjem
Gjennom fruktbare og tørre eoner
Hvor mange føtter berører jorden akkurat nå?

Levende styrke – vakker, livsnødvendig symbiose
Tusen år gamle røtter suger tusen liter vann
Frøets muligheter inngir respekt og imponerer
Skjærefjøl fra barnehånd til myteomspunnet Yggdrasil
Av tre bygges tomme hus og hjerterom

FEM ELEMENTER I KORTFORM
(🎵 Komponist Torstein Aagaard-Nilsen)
En isbit klirrer i mitt glass, ærbødig husker jeg
at Platon har drukket av det samme vannet
Fyll lungene med duft av nyslått gress før det er for sent
Den som kunne sveve fritt i fuglenes domene
Vi har fanget vår respektløse venn
Nå kan vi fredfullt stirre inn i temmende flammer
gjennom fruktbare og tørre eoner
Hvor mange føtter berører jorden akkurat nå?
blir skjærefjøl fra barnehånd og mytisk YggdrasiL
Av tre bygges tomme hus og hjerterom

ELSKE
Opplever du at du elsker, kommer du hjem
Løp tilbake
Hør
hvilket tonefall hun kommer med
Gidder du å glemme den klininga der inne
Bygger et lavt gjerde rundt deg
Vær her bestandig

DE SYV SØSTRE
(🎵 Komponist Dagfinn Koch. Avgarde-sangene: «Mulige sanger».)
To gamle, sinte gubber voktet sine sirkler
Begge ville herske over nordlysets rike
Den ene elsket havet, den andre elsket fjell
Syv døtre uten styring, en sønn helt rebelsk

De syv umulige søstre fikk ei barnepike fra sør
Barnepikens ynde gjorde rebellsønnen ør
De danset en kveld i havet under månens bleke skinn
Søstrene kastet kappene, men gutten var for dem blind

Kavaleren hadde rykte for å ta det han syns var sitt
Barnepiken flyktet i et vilt midnattsritt
Med sjumilssteg og lange hopp mot redningen i sør
I villskap spente han buen, ville heller se henne død

Men gubben kastet hatten, med et pilehull den falt
Søstrene danset mens dagen rant
Og alle som sto og kikket gjorde sola til stein
Der skal de stå og angre til tiden blir sein

SYV SØSTRE I FRI FORM
(🎵 Komponist Torstein Aagaard- Nilsen, for Bronselur – klangen av oldtid)
Når dagen kaster kveldsrødt skjær
Morildsjø omfavner de vakre søstre
Dansende villskap jager sorger:
de nekter å sove i nordlysnatt
De har nordlyst

Mørket beskytter mot farer
Så glem ikke solen!
Under steinhuden venter de elskende
På at solen angrer sine stråler

INDRE LYKKE
Av frykt skal du forbruke
Kjenn hvor feit du er
Kjøp piller for og i mot
«Du er vakker! Belønn deg selv!» (Du er stygg og sulten)
Trøstespis, sult!
Bak verdens beste kake!
«Gå ned 10 kg på en uke med stjernetegn-dietten»
(summen av vårt kollektive intellektnivå)

Investér! Gjør en innsats i dag!
Skap en bedre versjon av deg selv
(- men du kan aldri bli bra nok
og det vet du)
jo kanskje men bare hvis
Photoshop Instagram Facebook

Løp
Løp hardt mot cellulitter og unyttige tanker
Belønn sommerkroppen med
Perfeksjon
Hvilepulsbakte, karamell- og tåre-glaserte, glutenfrie cupcakes med skyldsmak
Ta to, ta fire
«Fordi du fortjener det»
Løp! Spenn musklene!
Hvis du bøyer akkurat her
mange nok ganger
blir rumpa fin
(en stund)

Beinfly zen-holistisk, fullstendig sinnfullt, lykkelig og fylt, tilstedeværende
Spring! Ikke glem å smile!
Kjenn smerten i hver eneste thighgap-forminskende kontraksjon

Kvel tidsangsten, den kommer snart – Elden (den grå alderdommen)
De rynkene kan bli et problem, du vet løsningen
Botox Bulimi Benzo Brudekjole Baby
Kjøp fem, kast tre
Kjøp nytt, invester for fremtiden!
Det er bra for fremtiden å ha en Tesla

Ingen av betydning reagerer nå for tiden
når alle har selvlysende likkiste-hvite tenner
(som aldri kommer til å bli til jord)
Miljøsvin-kvote-etikken har blitt kjedelig
nå når alle tydelig, synlig, i dagslys kaster sine grønne poser
Ta ansvar med klasemoral; vei trygdehån mot utlendingforakt
:De driter jo i parken, liker ikke engang cupcakes
Grimasen gjør deg gammel og farger sjelen grå, pass på
Drømmer du ikke om litt tid for deg selv?
Reis til et eksotisk «1€ for en liter øl»-strand på et hotell med minst en stjerne mer enn naboens
(han som vant grillkappløpet i fjor)
Vi må jo hjelpe spanjolene men ikke grekerne (de kan skylde seg selv)
Latsabbene

Ta deg tid til å puste
Endelig! Pust ut, pust inn, hold (pause)
Kjenn hvor levende du
burde være
Du – kursets klart beste student
kunne teorien før kurset startet
Nå som du er et bedre menneske
endelig tilstede i deg selv puster jevnt lykkelig her nå du er vakker du er her nå nå nå
nå nå nå når tanken på at alt til slutt kanskje snart skal ta slutt kommer
Det fins mer greier å kjøpe
For å slippe å sørge over at du – tross kursbevis
– ikke er flink nok til å
Løpe skrekkslagen rynkefri med altfor hvitt faket hvilepuls-smil mens du lever
i øyeblikket
kveler kvotesamvittigheten over å ikke
hente barna tidligere i barnehagen
at ebolahivmalariabarna i Afrika eksisterer
Carpe Visakortet
Øk avstanden mellom munnvikene!
Løp smilende!
Løp!
Pust ut, pust inn.
Ta deg tid til å være lykkelig
Har du husket å gjøre knipeøvelsene?

Løp!
– til du klarer å glemme
ungene i Yemen-Syria-Afghaniavstand
bundet fast i Hummer-grillen brukt som rambukk
Ikke tenk på steinede gravide kvinner
Baby-sexslaver
(og sånn)

Husk matpakke (Mammas intrikate kjærlighetsbevis)
Bentobox «vi er hvertfall ikke fattige»-pyntemat
Hello Kitty-glitrende rosa egg
for søte velværespredende eyecandy-prinsesser
ikke BLÅ sabeltann-egg for kommende styreroms-møte-menn
ALDRI ta feil her!!
Faenihelvete det burde vært gulerøtter i
Nei, det er for mye karbohydrater
ungene blir feite

PUST
(🎵 Komponist Torstein Aagaard-Nilsen, og en annen variant på tysk, Hartmut Schulz)
Du er varm og nær
Jeg lukker øynene
Glemmer hvem jeg er
Tiden forvandles
Og føles evig
Jeg kan lukke øynene
Men ikke hjertet

Når døden kommer
Håper jeg den finner meg først
Og visker ut arrene
Vakre arr
Kart over vår historie
Skapt av den kjærligheten
Vi bestemte oss for

FLAMEN
Calidus propeque es
Oculos coniveo
Obliviscor qui sum
Tempus mutatur
Et sentitur perpetuum
Oculos conivere possim
Ac non cor

Mortem venientem
Spero me primum prehendet
Et cicatrices delebit
Cicatrices pulchrae
Historiae nostrae tabulae
Creatae de illo amore
Quae nobis placuit

BREATH
You are warm and near
I close my eyes
Forget who I am
Time is transformed
And feels eternal
I can close my eyes
But not my heart

When death comes
I hope it finds me first
And erases the scars
Beautiful scars
Maps of our history
Created by the love
We decided on

EGOMONOMANN
Egen overbevisning tillater ham til å tro at
han er den samme i andres øyne
som i sine: sløret
av noe større, eurforisk enighet med seg selv
Erotisk, sunn kraft uten bebreidelser
En liten lettelse
etter å ha gått bak ryggene våre
lenge
fortsetter med bakvaskende høytidelighet
konsekvensløst
om man ser bort fra rekken
av rasende diskresjoner ikke akkurat regnet som mennesker
Saklig ressonert av en dramatisk bredskuldret middelmådig elsker
som bidrar ved å ofre deg.
Selv bidrar han ved å slutte å slutte

KJÆRLIGHET
Blikket ditt kjærtegnes av solen
gjennom mykt lukkede øyne
Denne kjærligheten, vokst seg naturstridig stor
uten avbrytelser fra fornuften
Tosom enhet kan vanskelig spaltes
rører seg regelfritt i inngåtte sko
Bare glemsel kan stjele dette øyeblikket
Latter formerer seg
Setter det vonde på spill
Ingenting er så tomt
som et rom du har forlatt
Navnene våre i ringen
Gir alt balanse

IKKE KOM, IKKE GÅ
Ikke kom, ikke gå
ikke mellomland her
en liten stund
ikke bestem deg for at litt
er bedre enn ingenting
ikke gå fra herfra med nypusset samvittighet
Ikke spør hvis du ikke vil ha svar
ikke kom hvis du bare vil gå
hvis du kommer, stå stille
stå stille en stund
med øynene skrudd på
Ikke bli fjern i blikket
bli her
midt i det som gjør vondt
Ikke rør deg
rør meg

VI
Å være deg og meg
når og hvor som helst
Vi skal aldri miste sporet
Du
kroppen din varm mot huden min
likevel aldri nær nok
Som vi skal overraske
når morgendagens arr ikke ankommer
La oss nyte det en stund til
dette tåpelige håpet

VIN OG FREMMED KJÆRLIGHET
Hun vinker til en gammel venns rygg
Like ensom som da hun kom
gråten strammer under tungen
Gjennom fingrene er sikten dårlig
Hun venter
Drukner sorg i vin og fremmed kjærlighet

USAGT, USENDT
Dette er vinteren
som aldri vil ende
Dette er styrken
som skal briste eller bære
Dette er sannheten
vi kan ikke forstå
Dette er magien
vi er avhengige av
Dette er det vonde
vi ønsker å reparere
Dette er mørket
vi representerer
Dette er tiden
som ikke har noen slutt
Dette er brevet
som aldri blir sendt

MELLOM OSS
Fargelegg tomrommet mellom oss
Gjør det synlig bare om natten
Tristheten taper mot hud mot hud
Den må skaffe seg mot til å sove
Skyld på de syngende spøkelsene
når ordene ikke tør snakke
Årene som faller ned i fanget ditt
venter tålmodig, men spør
«vil du sende tilbake drømmene du aldri brukte?»
Og snøen smelter – fryser til

HØR NÅ
Vent litt, hør nå
Miraklenes tid har nettopp begynt
Ikke kast bort enda en morgengry
Dette er en gal karusell
Vi letter kanskje
hvis vi er bestemte nok på å fly
Gi deg hen til den ville strømmen
kjærligheten gjemmer seg der

OMEN FRA ET NYFØDT MILLENNIUM
Mennesket i dag er ingen – alle
Ansikter erstatter sjelene,
som lever uten å huske
at døden lusker rundt morgengry
Vask ditt hjerte rent fra skjønnhet,
alt var bare for show
Alle begraver vi hemmeligheter under steiner
Våre venner må vente til vi blir modige;
vågalt humane
Om og om igjen
forvandler tiden våre bein
til flammende støv og vind
Ingenting kan eies
Du kan velge å forbli blind
Er du sand eller et fjell
eller en syngende stein?
Kjærligheten har dårlig hjerte,
men direkte kontakt med solen
Finn bevegelsen som ledsager nummenhet
Bli der
Lytt

SIRENE
Menneskene skal se det snart
Tiden er snart fullført
Solen skal spise sine søsken
og blod blir til vann
Fra jorden høres desperate rop
En bønn om hjelp fra hvor som helst
De fire vinder bringer med seg
nøkkelen til himmelen
Håpet er alfa og livet omegA
Vi vil alle skrive i livets bok
Denne dagen, denne måneden, dette året
Det er nå

BRANN
Lykkelig og uvitende
Faen ta ham, der han står i brann

DIESELKOMMODE – AFATISKE HJELPELINJER FOR BLANDET KOR
(Samfjasing: Malin Kjelsrud og Dagfinn Koch)
I min fars dieselkommode bor en fanget ånd uten hjelpelinjer.
Hun er stor som en hjørnesten.
Det er mange hjul som aldri plages av aldring – mellom øst!
Ta tre betal for tre. Bygg din egen jordmor!
Den beste flukt er tankeflukten: ulv på skinner
Bakkekontakt passer ikke til vanlig støpsel.
Vi beklager, teknisk feil. Fråtsende og sterk.
Døden er livsviktig. Vinen smaker fortsatt blod.
Estetisk kosmos!
Gjennom stjernekikkert kan alle punkter sees, ennå ikke forbundet med strek.
Ufordragelige fisker svømmer fortere enn kosefisker.
Et stort sukk, nå forvandlet til ordinær luft.

FREMMEDE
Vi kjenner oss fremmede
Aldri ordentlig hjemme noe sted
men her
mer hjemme her
enn andre steder
Dette livet som holdt på å forsvinne
på en uerfaren måte
gir meg røtter
overflatiske men tilstede

FINALE
Hans hender; stumme og massive,
spenner over tomrommet
som sansene ikke får med seg.
En fordreid vind holder seg nær
som utålmodige fotspor bak fjerne øyne.
Hun går tungt i seg selv
som en død gud;
et eldgammelt mysterium
fylt med søte minner og lukket intimitet.
En gang hadde hun hørt ekkoet
av hans hjerteslag gjennom det tykke regnet.
Han ble mørk og ugjenkjennelig.
Hun kan ikke forstå
ham

GLATT
På avstand ser alt glatt og pregløst ut
Helt fint, vanlig
Vi blir gradvis forandret, visket ut
havner langt unna
Like ensom som da vi kom
Vi vinker fånyttes
til en ansamling øyne og munner vi tror vi drar kjensel på
Vinker til en tidligere venns rygg
Vinker farvel til samhørighet og sjelefred
med gråten gjemt så langt nede i halsen
at den blir til stein
Man blir kald dypt inne
der hjertet har sluttet å stråle utover
Vi møtes her i hjørnet for påtvunget tålmodighet
Veggene er til for å skrike imot
Andre, eldre skrik ekkoer tilbake
Aksepterte sannheter betyr ikke lenger noe
Virkeligheten reduseres til kamper for tilregneligheten
eiendomsretten til sannheten
Stae forlenger vi de parallelle linjene
forventer at de en gang krysses
kutter tålmodigheten inn i porsjoner
enklere å håndtere
ingen rensende elver
ikke noe rislende vann som reflekterer lys
ingen speilbilder som bekrefter identiteter
vi vokser opp uten livsferdigheter

LÅT STILLHETEN TA SLUT
(🎵 Komponist Dagfinn Koch)
Någonstans
Flyger fjärilar över sommarängar än
Någonstans
Dit tankar dras när natten blir för lång
Någonstans
Där den sköra röst av längtan knappast hörs
Någonstans
Där vill jag va’

REF:
Låt dom tysta dagarna ta slut
Låt dom fyllas med glada skratt och ljud
Jag vill känna hur livet fylls med ljus
Å, låt stillheten ta slut

Någonstans
Är marken kall och natten tung och svart
Någonstans
Syns vackra spår i nästan orörd snö
Någonstans
Står tiden still i väntan på en dag
Någonstans
Där är jag nu

«NEI» ER ET TYST ORD
Fastspent panikk hvisker til meg
Har du enda ikke overgitt deg?
Er det her verdt å dø for?
Det finnes ikke et eneste spor
etter deg

Anonyme netter med tåke i minnet
Det finnes tusen varianter sannhet
Jeg kan leve uten uskyld
Best å begynne på nytt
igjen

REF:
Om jeg bare hadde klart
å være like sterk som du
Ikke mulig å være rak
når man er så svak
og «nei» er et tyst ord

Tar en lang, lang omvei
rundt mitt blødende hjerte
mistenksom vind rir et mørkt år
Leier noen til å slikke mine sår
hardt

360 graders vinkel
av fotspor gjemt under snø
Jeg kryper baklengs herfra
Riktig retning for ny start
Nye frø

VARMT VANN, AVKJØLT
De snakker alltid om for alltid
som om vi skulle ha en fremtid
Du og jeg sier hva vi vil
Det er vi ganske flinke til

Idéen om grenseløs kjærlighet
uten alt det vonde ansvaret
den mildt økende forakten
holder oss våkne om natten

REF:
Vi har alt
så vi må streve for å lengte
Det er liksom alltid en vei tilbake
selv om vi sier adjø
Vi er som varmt vann, avkjølt
Det kan varmes opp igjen

BRIDGE:
Vi krever glede
Vi fortjener det
Men vi lukker øynene og lider
Sånn som bare vi kan

Vi drømmer stadig om hvor gjerne
vi gjerne skulle ha villet
om vi bare hadde kunnet
Vi mangler bare litt lyst

Vi liker å tro vi går mot strømmen
Vi pleier omsorgsfullt den drømmen
om at noe stort en dag skal skje
Men alt var så lenge siden

 

BRUKT DØGN
Jeg legger et brukt døgn på vekten
men snur meg unna dommen
Vi har ingen fortid
Bare konsentrert her og nå
Dette livet ville være enkelt å flytte
rive tørrøyd opp med røttene
plante om

Å kunne være her

Å være
er en gave

GALDR FOR SVIKTEDE KVINNFOLK
(🎵 Springar fra Kristiansund, Musikk: Dagfinn Koch. Fremført ved Nasjonal jubileumskonsert for Norsk Komponistforening 100 år og Kristiansund bys 250-årsjubileum, mars 2017)

Jeg roper til fjellene,
havet og luften:
for ditt svik så skal du blø
Det kommer med vinden,
en viten i sinnet:
Tid og sted når du skal dø

Dunkle blikk fra de som har deg kjær
de skal glemme alt om hvem du er
Du er avlegs, ussel og språkløs:
SKJELV!
For du skal se deg selv!

Jeg gir det til stormen
min vrede og harme
Du skal gnage på sorgen min
For evig vente
og gå der og lengte
kjærlighet skal aldri bli din

Dine knokler skal knyte Marekors
som blir sterkere desto mer du sloss
Og ditt kjøtt skal
vokse vilt og hardt
Innhul sult stagges ei av mat

BRO:
Vi elsket hverandre. Jeg ga deg alt.
Vår kjærlighet var høy som verdens tak.
Livet var nådig, morsomt og godt
inntil du tok den sultnere veien.
Melankolsk blod rant nedover min sjel.
Alle de vakre dagene vil bli stygge.

Med ild i hånden
og tid i stemmen
maner jeg søvn til sjelebot
Minner forsvinner
smerter opprinner
vin blir vann, men smaker blod

Ro og velstand skal ta en annen vei
Ønskes ja da vil svaret så bli nei
Ved morgengry
da skal troll-ild svi
Gleden drar og sorgen blir

INGEN
(🎵 Komponist Dagfinn Koch, italiensk tekst)
Rettferdighetens hjul har skiftet kurs
Hun drømmer det vakrere enn det var
Maner om igjen til eksistens
Lyden av hennes egen stemme
Smaker salt og sølv

Hun går hånd i hånd
Med demonene Forgjeves og For sent
Nå er hun ingen
Og ingen fortjener et meningsløst liv

NEMO
Rota justitiae cursum mutavit
Pulchriorem esse somniat quam vere fuit
In repetitione exciet ad existentiam
Sonus vocis illius
Salem et argentum sapit

Ea iunctis manibus it
Cum daemonibus nequiquam et sero
Modo nemo est
Et vitam vanam nemo merit

NOBODY
The wheels of justice has changed its course
She dreams it more beautiful than it was
Conjures it again into existence
The sound of her own voice
Tastes of salt and silver

She walks hand in hand
With the demons In vain and Too late
Now she is nobody
And nobody deserves a meaningless life

INGENTING ER EN DRØM
Sorgen over feiloppnådd nærhet
og altfor sen innsikt i urokkelige naturlover
skrives i blod og tårer gjemt i kroniske halsklumper bak strukket hud
Ingenting er en drøm
Nærheten vi behøver ligger dypt nede i et lag av hjelpeløshet
gjemt av trivialiteter og vonde selvfølgeligheter
Vi tolker hverandre, gjetter riktig, men svarer feil
Smiler grått og for kort
Ser på, men gjennom
Her inne finnes jeg ikke lenger

JEG SAMLER PÅ DETTE I DAG
Midt i frokosten
kom tyngdekraften sigende; sterk og sint.
Det er bare å sukke dypt
Ta med blomster
og et hyggelig, anonymt kort
Kast litt sympati rundt
Ingen er helt ok
Vi kan slutte å vaske hendene så desperat nå
Pust inn og kjenn duften
av danselyst, bakoversveis, ståpels og klump i halsen
Jeg drømmer alle en fin kveld
Tusen takk
kjære alle døgnets tider
Hvis sjebnen er med oss i farger
sees vi neste gang
som oss selv

PÅ FEIL SIDE AV TIDEN
Lukkede øyne under dyna
Merkelig, for sent
Døden brisker seg
Endelig har noe vakkert sluttet å måtte
Natten sleper morgenen motstrebende etter seg
bærer motvillige nyheter
Døden står på begge sider av vinduet
Plyndrer erindringen for de fineste øyeblikkene
Blotter noen altfor store minner
Livet hører til her
hørte til
Livspusten er nesten fremme ved den grådige døren
klorer desperat eksistenslystig omkring
Men det er for langt unna
Det mistet drivkraften
men vant retten til å være på feil side av tiden

KLYNKEKULER
Noe
med en større hånd
kaster klynkekuler med min kropp

KVALITET
Still utholdenhet opp mot styrke
gjennomlys og finn fakta
feil fortreffeligheter riktige mangler
Utpekte medlemmer avgjør
graden av mesterverkhet
om verdien av suset fra evigheten
treffer korrekt beundringskaliber
om stemmens rundhet
oval eller bare sirkelrund
om skjelettets vanvittige ståkraft
større eller mindre enn
evnen til å bite tennene sammen og gå videre
igjen
om hjertets evne til å leve defektfritt
levende?
leende?
bare slår og slår?
Om atrienes pumpesignifikans
ventriklenes vilje
tilfredsstiller
forventet tillit til fremdrift
og lar alt annet blø

JEG SKAL SYNES
Jeg skal synes, sa jeg høyt, oppmuntret av bokstaver lest.
Krakelert så jeg meg tilbake over skulderen,
fortsatt innsmurt av fødselsblod
og gikk

LYKKELIG OG UVITENDE
Lykkelig og uvitende
Faen ta ham, der han står i brann


Til Mor. (mormor)

MELLOM MINNE OG DRØM
(🎵 Komponist: Dagfinn Koch)
Tiden ankom, brått som et gisp
Den stjal rått mens vi så en annen vei

Da du dro
Tok du med deg en hel æra.
Du gjemte mørket vekk,
og lot lyset brenne sterkt
så dine spor er lettere å se

Savnet legger seg til
et sted mellom minne og drøm
Med øynene mot stjernehimmelen
har alt en slags balanse

Vi deler minner og røde tråder
Sammen
mot dager da alt pånytt er grått og vi
betaler renter av brukte sommernetter

april 2017


ADJØ
Vi sa noe som lignet adjø
Entret en dvale i henhold til avtalen
Jeg sparte de vakreste minnene,
de mest vitale
forsøkte å drepe dem
med gift og kjærlighet
Vi sloss enda om eierskapet til den største smerten.
Du kan godt ta den,
men det står mitt navn innsvidd
på hvert eneste åndedrag

TIDEN
Tiden er en liten gutt
Han ler hjertelig
før han i neste øyeblikk
vokser seg monsterstor
Han sleper minnene dine
etter seg
pløyer de smertefullt inn i ilden
i din kjerne
Han kaster embryonale tanker foran deg
men binder dine hender
og gjemmer pennen

Ikke bekymre deg for tiden
Han ankommer, glatt som et gisp
invaderer din sfære
forandrer alt brutalt
snur ryggen til deg
mens spisse øyne klamrer seg fast i nakken din
forlater og blir

TYVE
Visse dufter og melodier, bestemte dager
vil uunngåelig åpne den smertefulle fella;
det for det meste sovende stedet,
hvis jobb det er å bringe tilbake.
Jeg vet at jeg bare må gjennom en fase
et forhåpentligvis tilgitt stadium av manisk tåke.
Dessverre så ute av stand til å bli trøstefullt gal,
motstår jeg å slippe løs, på en måte takknemmelig besatt
Det sprer seg over stemme og lærdom, tidligere og fremtidige tester,
– langt forbi skummelt og rart
Ingen anger, selv om jeg ønsker at jeg kunne forandre meg

Tyve undrer sorgfullt over tid og rom
Tyve minnes det råe og onde tap
Tyve velger jordnær tilregnelig omfavnelse
Tyve påkaller venners sanger for å komme seg over.

Å stirre inn i tidens kilde gjør meg ør
Jeg løsner litt på reglene og driver mot tidevannet,
observerer de spredte stjerner.
Med smil strålende utover
påkaller jeg minnene med fredelige øyne.
Da innser jeg at hendene mine er ikke så bundet

BARE EN DRØM
Hver natt
når mørket har kuet alle farger
lister ulydige tanker seg inn
Det er best å allerede sove da
Søvnen stabler tanker vekk
i kasser uten navn
Søvnen bortforklarer skrekk
Det var bare en drøm
Hver dag
Når lyset har skremt mørket vekk
Snoker tanker rundt bak øynene igjen
leter etter en vei frem
Tanker liker ikke å ligge i ro
i kasser uten navn
Tanker nekter å avfinne seg med
Å være bare en drøm

DEN FØRSTE TIMEN
Tanken finner opp lengselen
Fortærer sin stemme
Verdens vann strømmer til
Jegets gåte opprører ikke elskere
De leker med dårskap
Uten engstelse
Vi har sluppet løs noe større 
Enn vi ante fantes

DØDEN
Døden, et fremtidig problem
overtar alt
Døden tar ansvar for livet
er alltid et par kaffekopper unna
Klamre begge hender rundt følelsen
av å ha sett det i tide
men tatt det for å være rake motsetningen
Vi skrider langsomt gjennom glade minner
en annen verden

ALENE I ATLANTIS
Skulpturer stirrer med guddommelige ansikter
dekket av koraller og anemoner
Naturens dype valører
skjuler seg for lyset
En svart tørste kjærtegner den som våger
Lokker, bærer løfte om helbredelse

EVIG FEST
Livet vet godt at det har tapt
før det har begynt
Men det klarer ikke la være
å leve en evig fest
likevel

SOMMERNATT
Nøkkelen i låsen
Men ikke vridd om
Sommernatten puster rolig, venter
på deg
En ny og fremmed lengsel våkner
Den vet hva den vil
med hvem

HØYTIDSDAGER
Summen av høytidsdager
Later som den er viktig
Krever å bli husket som lykke
Men dagene med gullkrone på
Uten pensko og sløyfe
Tirsdagene som ble lengre enn de lovet
strekker våre smil
strekker seg etter selve livet

REDET
Natten har rotet bort min elskede
Han bleknet bort i grå skygger
Fordypningen der han lå
er kald og tom
Han lukket seg inne i seg selv og forsvant
med den kalde trekken fra vinduet
Et svakt ekko av hans pust
runger mot min panne
Ensomheten bygger et rede i mitt hår
Innpust på utpust; blir en bolig for håp

RESTENE AV ET HULL
Historien startet i en tid med sprettballer og latterhyl
Forventning
så nær
Armene vris stakkato tvetydig
hendene antyder at den største krisen var bortkastet
Jeg bærer nederlagene med fronten frem
forsøker å bære restene av et hull med sprikende fingre
forsøker å rydde opp etter de tronende monumenter
i jern og skrot og prangende omgåing av problemer
Vi kaster altfor tørre tårer på ilden


Vi står foran jordens fiender
Deres mål er å legge den øde
Menneskene skal se det snart
Drømmer dyppet i blod forfører
Jorden fikk nøkkelen til himmelen
Høyt der oppe da natten døde
I lysskinnet ble selv lyset bedratt
menneskene fikk samme makt som mørket
Solen, månen, stjernene mistet sine navn
Gråt din sorg over jorden, lagt øde
Den fullmodne tiden er her
Nåde og fred kommer over jordens døde
En ny sang i deres munn
Syng lyset: ord blir til smil
og hatet gjort uskarpt av tvil

GRENSEVAKLING
Du gjør det så mye vanskeligere
Enn det trenger å være
Det fins bare én grense igjen
Du vakler på den
I dag eller i morgen
Du kan tvinge oss over
Men da står bare en
av oss igjen

BEGJÆR
Jeg vrir meg unna
Det hender noe ingen må få rede på
Jeg skjemmes i det nye lyset
så forsvinner fargene igjen
og lyden fra millioner andre drømmende kranier stråler mot meg
forsvarsløs mot stormene fra alle kanter
Håret strekker seg mot månen
engstelig både for fremsiden og baksiden av skyggene
Jeg begjærer nye fortsettelser
somre

HVIS JEG FINNER EN VEI
Hvis jeg finner en vei
ved bruk av logisk retningssans
oppmerksom på nye posisjoner
kan jeg oppmuntret sveve omkring
nyte forbigående lettelse
slappe muskler og tomt blikk
Alle kjemper seg frie fra det opprinnelige dagslyset
Let og du skal finne blindveier
Stå stille
med blikket vendt mot tilbake
Og du skal finne et sted å dø
Det ligner ekte hvile
Du er døden
Jeg er livet
Jeg er deg
Du er meg

LEI
Lei av å være trist, men munter
Jeg husker
Sjøen, vinden, mannen,
huset
som et skoleeksempel på kirurgisk symmetri
En stund
Det er sikkerhet i speilbildet
For den som tør
Bustete speilbilde
Blankt tau
Jeg stilte meg ved siden av
Forsøkte å få et år til å gå
De finner ingenting
som kan repareres
Ingen feil
alt er likevel feil
man kan bli besatt av å finne feil
Det er jeg som er stereotypien
Ikke du

LYSET OG MØRKET
Menneskene skyver lyset foran seg
trår seigt gjennom mørket
Lyset faller blindt og hardt
så lenge du ser direkte på
Vi hever våre trassige øyne
hardt mot flammende svar
vi skjenker denne brannen generøst
vår kjærlighet og savn
Dagene flyter sammen og blir grå
Fravær forvandler fellesskap
Idet nærheten forlates
legges ømheten livløst tilbake
Det er for lenge til dagen
da alt igjen er lyst
Motstanden er så gammel
og veldig veldig trett

SVARTE DAGER
Verden var fremdeles et mønster da. Folk gikk omkring uten større kunstkomplekser. Jeg tilstår, jeg var for sorgløs. Jeg slo meg til ro, nøt synet av fremtiden så lenge den hadde et snev av forutsigbarhet. Vi hadde erobret lettere tider de årene de svakeste falt med godt mot. Jeg protesterte ikke, viste det seg. Romantiske sjeler overfalte snart vårt selskap. Ubedt gav de plass for en ny flokk. Inn og ut, ut og inn, hvor en ustanselig drivende strøm av uro og bitterhet hadde begynt å sipre, som dumpet fra skyene ned i en annen verden. Jeg hadde alltid innbilt meg at kunstnerne gjenga tiden sannferdig, men tiden fyltes av  likegyldige skildrerier, skriblerier om ingenting, nips hentet inn fra oppløste hjem. Verst var mangelen på smak. Verden er stengt, og penger og dårlig smak på noen få hender avgjør alt. Vi-et smuldrer opp og blir til ett.

Det var tryggest under den sterke flommen av uvirksomhet. Den uvilkårlige motviljen gikk meg på nervene, dag ut og dag inn, av hjertens lyst. Det var større interesse for gullrammene enn de ikke-studerte lerretene. Det raffinert smakfulle ble overført, kopiert, begeistring påkrevet. Deres nesten med andakt meningsløse opprosing og hyllest kan hverken tilgis eller glemmes. Falmet gull speiler fordums glans og herlighet. Hjerteløst vakkert, – det fikk ligge der og bli til berg av skrapjern og råtne tanker. Kunstløst. Det smakte av ingenting. Så grasiøst, de samme vakre linjene overalt, skjønnhet og rofylt harmoni. Jeg kunne ikke la være å tenke på å brenne opp hele stasen. Siden satt jeg i min naivitet og forsøkte å bli kvitt disse navnene. Det lå en svak atterglans av noe festlig.

Under den lyseblåe himmelen var det alltid fullt av folk, mennesker som gjerne ville binde seg til andre. Noen menneskevrak beredte grunnen. De sang så fryktelig, de lød som noen slags ekle dyr, men det også er da mennesker. Alt var grenseløst graverende under massene av ensartethet. De har forsøkt å innbille seg og oss at vi forstår hverandre. De så seg selv sammen, bli en flokk uten grenser. Alle lignet alle, dødelig fornærmet og selverklært opplyst. De fabrikerte unnskyldninger, ga seg selv retten til å gå fri, alle for en, på ubestemt tid. De kan ikke leve uten herrer som de ser opp til! Vi ble tvunget til å være vitne til Gefühls-Exhibitionismus, de krevde å bli dyrket som gudommelige vesener. Troskapen mot en herre og ett mål rettferdiggjorde enhver forbrytelse. De gjorde seg til nidinger: med sin herres fot på sin nakke og noen som han selv kunne tråkke på. Under underherrenes føtter ble de selv heloter og slaver.

I uniformer; maskuline og herlige, og med ansikter hakket opp av uapetittelige duellarr kunne de alene bidra til aksepten og fordrageligheten. Med depressive og paranoiske drag i sin natur filtret de seg inn i hverandre med illegitime kjønns- og kontoforbindelser. De ville så gjerne posere! De bygget opp igjen det gamle hat som fortærer sine ofre og paralyserer alle andre. De hevnet alt og alle de har hatet. De levde stort på frykten og forakten. Det ga dem verktøy til å begrave hele generasjoner av ungdom i uvitenhet og svart overtro. De lærte å myrde og ta fra andre nasjoner deres land og gods og de fikk epigonene til å oppgi mer og mer av sin frihet til beste for en stor og herlig fremtid. Fanget, men sammen. (ikke lenger frei, aber einsam)

Forbryterne var ikke menneskelig vrakgods; imbesille eller defekte. Derfor hadde vi glemt at slikt kunne skje, at rettsvesen og empati kunne bli brutt ned til spredte smuler. Fulle av pasjon og uro var de slaver av sin egen patos. De bygget harde pansre om sine myke, benløse legemer. Pansre bygget av en frykt som raskt mobiliserte de hatende, voldsdyrkende hordene, som krevde å bli beundret av sine ofre og hadde en høyst umotivert tro på ofrenes godvilje. Ingenting var åpenbart og enkelt, ingenting var som det så ut. Disse menneskene fant en dyp og hemmelig betydning i de minste ting. Slik bygget de en mytisk sannhet alle måtte tro på. Motstand mot troen var ble straffet med tap av livet. Mens kroppen enda pustet ble den vist frem i all sin nakne prakt, revet i fillebiter av tunge, spisse stålverktøy, skjendet, hånet og holdt levende så lenge som mulig. Det virket. De forlangte av oss at vi måtte himle våre følelser opp i de høyeste luftlag og sverme. Snart trodde alle på mytene og bare de staeste ble skjendet på torget.

De sørget for mest mulig lykke for dem selv og deres like; en norm som folket alltid har vært med på å skape selv. Vi har alltid visst at folkets sjel ble forgiftet og forbitret av den ufruktbare lidenskapen som hat er. De krevde hat av sine borgere; et slikt forvridd hat som hjelper de rike til å bli enda rikere og de sultne munnene til å bli flere. Noen få familier hersket. Det ble slutt på fremskrittet. Slike mennesker forventer visst alltid at vi skal takke dem så meget. Muntert og godmodig kommanderer de et hjertelig farvel til vettet.

Vår dumhet var vår manglende evne til å forstå. Kulturlaget, det eneste som hadde kunnet redde oss, var tynt – i grunnen bare som en hinne ovenpå, forvist til historien. Noen gjorde seg til talsmann for sin samtids krav i verden. Fortere og meget bevisst ble det utdannet bedre og visere mennesker, lykkeligere og sunnere. Slik kunne alle fryde seg. De herskende trådde til og vokste seg større. Men det ble for liten avstand mellom paradene, gatene lå øde og tomme en stund. Med fredelig bestemt ekspansjonspolitikk praktiserer de sin krig, trykker sin makt over, brer den ut. Med fruktbar utspekulert grusomhet spises frukten av andres arbeid.

Det har vært fortalt sagn om denne fremtiden vi har fått, den tiden da profetene enda kunde spå. En gang må det ha vært et sted der mennesker kunne nå frem til en visjon av rolig evighet. Alt som vi håpte av en fremtid visnet. Istedenfor smil; hat mot alt som levde. Å tro på velvilje er en illusjon. Hvis man tåler mørket, finnes det alternativ. Med rivende fart grodde det frem et lag vanskeligstilte mennesker. Rundhåndet bød de på brød og menneskevennlighet. Deres gavmildhet var bortkastet edelhet i vår tid. Ved fotenden av kistene stod barna jevnt spredd utover tiden.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle akseptere denne virkeligheten, hadde aldri selv satt sammen drømmer som dette. Hjertene er sikret og evakuerte, de er umulige å mobilisere. Hvordan skal vi komme oss ut av natten?
Men samtidig nød og død. Vi drakk kaffe, bomber falt svært utaust om enn ikke nært. Selv folk som er glade er ute av stand til å være glad i andre enn seg selv, ingen gråter når en av dem dør.

Men vi visste, så vi ble redde.
Jeg drømmer stadig om den dagen da vi endelig sa farvel. Jeg hadde sendt vekk all troskyldighet. Folket stod i køene vekk med tetanussmil. Soldatene hadde støvler i mine øyne. For min skyld sa vi farvel. Sa farvel igjen og igjen. Det var farvelstemning overalt.
«Si farvel til de fleste du kjenner.» De siste dagene forlangte umulige løfter. Virkeligheten var for stor. Av alt menneskelig blir man etterhvert litt trett. Klokken led i avskjedsstunden. Nå angret jeg.

Vi dro om natten i ruiner, trangt og vilt. En kilometer er tusen skritt, jeg telte og telte. Folk før oss hadde slitt dette sporet, ikke planlagt, ikke bygget. Overflaten så vakker ut etter regnet, men ingen steder etter veien fantes noe helt og uskadd, det ble verre og verre.

Morgenen sov som en stein i helvete.
Morgenen var nesten helt forsvunnet, fjellet tok i mot skyene.
Mine inntrykk er av samme tåkete drøm.
Det var mange inntrykk som spøkte dag som natt.
Alle disse sjebner; båret dit, sunket ned, tause i kamp, liggende i jorden.
Intet under ga oss våre krefter.
Det vakte vår gru, vi kunne ikke tro det var sant.
Jeg tenkte ynkelig. Ikke ett ord fortalte jeg.
Vi så de døde; en blodig synd begått. Vi passerte.

Vinduene; ingen steder er de så livslystne og skjønnhetselskende som der du ikke er. Vi er alltid sultne efter andres stuevinduer. Det var en slik natt som vi blir melankolske og halvsyke av, vi lenget slik hjem. Hjem fins ikke mer, noen fortalte det. Mindre optimistisk og med en hjelpsom irritasjon ble vi ført videre, på flukt. Folket lot seg ikke forstyrre; «vi ses nok igjen en gang». Mange var dog brent opp. Svarte skyer kjempet. «Hold sammen, nå må stormen slite dem ut og ytre sin misnøye!» Ingen visste noe. Jeg var helt slitt ut, stengt inne. «Jeg er utryddet.»

En endeløs lang reise blottet skattene fra talløse likviderte. Så tung, denne følelsen av at det var ikke bare dette.
De var alle sammen svarte dager, det måtte skje et mirakel.
Vi var endelig våkne.
Håp fantes ikke mer.
En endeløs kø av mennesker som sluttet, uten å vente på alle de andre som solen hadde brent ensfarvet fremmedartet. Uhyggelige glimt av mennesker, konsentrert verre enn det verste.

Ved alteret lukket ingen opp. De sang «vår egen makt er intet» verd. Det var ingen hjemme. Gud styrer verden med øvet svik og urettferdighet. Sørgelige glassøyne søkte noen uten å finne. Jeg stirret uten blygsel inn i vilt fremmede menneskers døde øyne, brutale fjes, individuelt ensartete. Alle lignet alle. Nå stod de og sprikte, døde og spøkelsesbleke. Alle rakte de frem en hånd mot himmelen. Skrekkrykter fløt, hvordan de henrykte styrtet ned i havet. Jeg har sett mennesker hengende i klaser, liksom danset og spratt, men de er aldri blitt reparert, de festet øynene på tiden.

Jeg har mistet alt. Å sørge over de døde trærne er det eneste jeg kan. Tiltross for beskyttelse var de brent ned. Det hjalp ikke. Man går i en fremmed by, driver omkring, jeg se aldri noen, ingen som sitter på benkene, absolutt ingen.
Den lange gaten er et overflødighetshorn av det som en gang var. Menneskene som klapret bortover hadde tid til å stanse trass i krigen. Nå er det uendelig ensformig, står aldeles stille, så langsomt uskjønt. Jeg går og titter inn i hin fjerne fortid, vår tids ruiner, vår tids idéer, de som aldri kommer til å bli det. En by fritatt for trengende mennesker. Det er langt mellom to møtende. Et par blomster midt i forfallet minner om gamle dager. Idéer uholdbare i lyset av avreisens time. Det kjentes som en liten evighet. Jeg forsøker å minnes noe vakker eller godt, en heftig bevegelse og allting blir stygt, kluntet og uekte og latterlig. Fritt og ubeskyttet går jeg frem mot vinden, kan ikke bevare sjelens nøytralitet, på liv og død mot det stygge.

Jeg tror vi har drømt. Tidsbegrepet mitt har gått i stykker.
Jeg er som regel noen annen nå.
Fysisk kom vi nærmere, tilbake til fremtiden.
Jeg håper vi har drømt.
Vi kommer til å trenge mot til å overvinne trettheten.