Malin K

Torstein Aagaard-Nilsens opera «Gespenster» basert på Ibsens «Gjengangere», med en libretto av meg, settes opp på Meininger Staatstheater, det samme teateret som hadde den førte offentlige premieren på teaterstykket i Tyskland i 1886 i regi av teaterets eier, hertug Georg II. Opprinnelig premieredato var mai 2020, men grunnet covid19 ble den forskjøvet til februar 2024. 

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å skrive librettoen gikk jeg i gang med research; lesning av sekundærlitteratur, i å se de ulike oppsetningene av skuespillet, som finnes i NRKs webarkiv, inklusive Antonio Bibalos operaversjon fra 1984, lesning av anmeldelser av oppsetninger, essayer og artikler. Det jeg raskt ble klar over var at jeg ikke ville beholde verket som et kikkeskap til en forlengst forbi tid. Men jeg trengte å vite mer om tiden stykket var skrevet for å lettere bli i stand til å skjelne forskjellene mellom da og nå. Jeg fant forresten ut at Ibsen selv understreket at han ikke ønsket musikk ved taleteater-fremføringene av «Gjengangere». 

Oppgaven jeg fikk var å transformere et snart 140 år gammelt 3-akters, i sin originaltekst rimelig umoderne og omfattende skuespill, til i utgangspunktet en times kammeropera for en liten besetning. Underveis vokste prosjektet, både i lengde, scenestørrelse og antall instrumenter og sangere. Skuespillet blir fortsatt satt opp på scener verden rundt på svært forskjellige måter, så mange opplever det åpenbart som fortsatt relevant. Da det ble publisert i 1881, ble det naturalistiske skuespillet avvist av teatre og sterkt kritisert i de nordiske landene fordi det ble sett på som et angrep på den bestående samfunnsordenen, hvilket det jo absolutt var. Samfunnet har endret seg mye fra den gangen, så min motivasjon da jeg gikk i gang med stoffet i 2017, lå i å finne og å forsterke sider ved tekstmaterialet som fortsatt er aktuelt. Det er også noen (innimellom overraskende) forskjeller mellom det moderne Norge og Tyskland, noe som ofte starter spennende samtaler og stiller spørsmål til hvem «vi» er og hvorfor vi kulturelt er som vi er. 

Å skrive for opera er annerledes enn for skuespill. Å synge en setning tar mye lengre tid enn å snakke. Derfor må teksten klippes ned fra ca 22000 ord til rundt 3-4000 ord, og ordene må ikke bare være gode å synge, de må også beholde både dramatikken og en poetisk-kunstnerisk kvalitet. Min tekst har så blitt gjendiktet til tysk (av Dagfinn Koch), så det er i tillegg et ekstra lag med lingvistiske utfordringer. 

Jeg fikk, takket være dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag ved Nationaltheatret, tilgang på Ingemar Bergmans omskrevne versjon av «Gjengangere» fra 2001. Bergman hjalp meg til å ikke bare forstå hva Ibsen nok har ment, men også å lettere kunne velge ut hva som bør beholdes og hva som burde endres. Ikke bare har jeg valgt å tolke stykket så radikalt jeg har kunnet, jeg har også skrevet inn scener som Ibsen bare muligens antyder at kanskje kan ha skjedd, samt valgt å fokusere på helt andre temaer. Jeg valgte også å la moren få rollen som «den slemme».

Jeg bestemte meg tidlig for å ta stykket fra hverandre og sette det sammen på nytt. Jeg har valgt å fjerne brannen i det nybygde asylet og dermed også fokuset på religion og samfunnets mulige negative reaksjon på en eventuell forsikring, samt Helene Alvings lesning av kontroversiell litteratur. Jeg vil heller fokusere på «interne branner», kvinne- og morsrollen, trekantkjærlighet, tapt kjærlighet, utroskap, sorg, uoppfylt lengsel, seksuell legning, incest, sykdom, aktiv dødshjelp og selvmord. Jeg vil undersøke hvordan hemmeligheter kan forandre og ødelegge individer, og hvordan mennesker kan skade seg selv og andre, både i vanvare og som resultat av relasjoner som har fått gro seg forgiftet. 

Jeg har forsøkt der det er naturlig å beholde Ibsens ord, men store deler av teksten er mine ord, krydret med utvalgte, bearbeidede setninger hentet fra en «dekonstruksjonspoesi»-prosessering av skuespillet. (Prosessen kan beskrives som en metode for å konstruere nye setninger av ordene i en gitt tekst, og dermed generere nytt tekstmateriale. Jeg har benyttet metoden i et tidligere videoverk; «Nemesis» fra 2015, hvor jeg fotograferte alle ordene i de innstøpte Ibsen-sitatene langs Karl Johans gate i Oslo og satte de sammen til nye setninger (lyddesign av Dagfinn Koch). Noen av tekstfragmentene fra «Nemesis» har også fått plass i librettoen «Gespenster». Se videre min hjemmeside www.malink.no) 

Musikken til denne operaen er mens jeg skriver dette enda ikke skrevet. Tidlig i arbeidet ga jeg komponisten noe jeg kalte en ordbank; en rekke ord og uttrykk som passet inn i den aktuelle scenen. Dette var ment som kompositoriske muligheter, for eksempel for å gi karakterene som ikke er involvert i den aktuelle scenen noe å synge. Jeg forestilte meg ordene og setningene vevd inn i bakgrunnen som et slags abstrakt kor, med på å understreke handlingen og hva karakterene tenker. 

Til tross for at «Gjengangere» fortsatt settes opp rundt omkring i verden, tenker jeg faktisk på det som mindre scenevennlig. Jeg opplever stykket som vagt, arkaisk og omstendelig. Teksten er tilbakeskuende; karakterene snakker egentlig mest om hendelser tilbake i tid, og det er lite handling som skjer på scenen. Det snakkes mye. Jeg har valgt å skrive inn dramatisk handling som Ibsen bare vagt refererer til. 

Jeg ønsker å vise Helene Alvings påtrengende, ubehagelige minner. Derfor lar jeg henne være på scenen både som ung og i den alderen hun er i nåtid. Jeg lar også avdøde karakterer få plass på scenen sammen med de levende, som en slags gjengangere for å vise Helenes minner. Jeg ønsket i utgangspunktet å la flere av karakterene, ikke bare Helene, få være i flere aldre samtidig, kanskje til og med fremtidsversjoner, men dette lot seg ikke gjennomføre i denne oppsetningen. Å ha muligheten til å studere en person i ulike tider i dets liv, er en spennende måte å utvikle deres karakter og skape drama både på internt og eksternt plan. 

Siden brannen og handlingen rundt den er fjernet, har jeg valgt å legge Erik Alvings dødsfall til nåtid. Handlingen slik jeg har skrevet den foregår i dagene rett etter dødsfallet. Dette gir karakterene en anledning til å være på samme sted. 

Det har vært helt avgjørende for meg å betrakte hva ved dette stykket som er aktuelt i en tid som nå. Slik jeg tenker meg det, virker det underlig om Helene Alving og hushjelpen Regine ville bo alene i dette huset i så mange år som de gjør i Ibsens originaltekst; i de lange årene mellom Erik Alving dødsfall og at Osvald plutselig, nærmest uten grunn, men kanskje fordi han er syk, bestemmer seg for å komme hjem. Uten brannen i asylet har heller ikke Pastor Gabriel Manders noen grunn til å være der. Derfor har jeg skrevet at han kommer for å begrave sin gamle venn. 

Slik Ibsen skrev stykket, ble Osvald som lite barn satt bort på kostskole av sin mor. Ville en mor i dag virkelig sende bort 6-åringen for å skåne ham fra sin fars viltre liv, slik Helene hevder grunnen var? Lite trolig, spesielt ikke i Norge hvor mange mødres liv dreier seg helt omkring barnas liv. Uten hemninger eksponerer mange mødre store deler av barnas liv på sosiale medier, omtrent opptrer, spiller et perfekt, glanset familieliv. En moderne mor ville skilt seg fra mannen hvis hun virkelig fryktet for barnets velferd på den måten. 

I min libretto ønsker ikke Helene skille seg fra Erik på grunn av ruvende hemmeligheter og trusselen om en dramatisk forverret personlig økonomi. Jeg har skrevet at Erik egentlig alltid har elsket sin kone, men at hun alltid har avvist ham på en svært sårende måte. Siden de på en måte ble tvunget til å forbli sammen, fordypet de seg med tiden i gjensidig forakt og hat. Jeg tenker meg isteden at Osvald må ha blitt ganske skadet av å vokse opp i denne fryktelige familiesituasjonen. Det at begge foreldrene kranglet konstant er ille nok, men det at hans mor tok seg til rette og kom altfor nær ham, både psykisk og fysisk. Helene brukte sønnen som en substitutt for ektemannen på alle tenkelige vis. Også seksuelt. Jeg ønsker å vise at ikke bare menn er overgripere. Jeg forestiller meg denne situasjonen som et vel så sterkt bilde på menneskelig tilgrunnegåing som at han ble sendt på kostskole som liten.  

Regine er Eriks datter, mens Osvald er Gabriels sønn. De er altså ikke søsken, og kunne egentlig fint ha fått være sammen. Men det er så mye følelser, kjærlighet, hat, gammelt nag, fryktelige handlinger mellom mor og sønn at moren velger å ikke fortelle sannheten. Hun orker ikke se på at de to finner kjærligheten, og forteller de at de er søsken, noe som får Regine til å dra til Jacob. 

Jeg velger derfor å la Osvald, for å straffe sin mor, bare late som han er alvorlig syk. Han elsker å se henne pines. Den eneste måten han egentlig kan straffe henne er ved å fjerne seg selv fra henne. Osvald forteller sin mor at «han har Kharons mynter», mens han holder frem en boks med piller. Han mener dette som et bilde; betaling til fergemannen for frakten over elven Styx, altså et middel for å dø. Ved slutten av stykket er Helene, utover sønnen, komplett alene. Ektemann borte, elsker for lengst borte, ingen venner igjen og nå vil til og med fosterdatteren Regine forlate henne. Når hun for alvor innser at Osvald faktisk kommer til å dø, bestemmer hun seg for å følge ham. Jeg lar derfor mor og sønn inngå en selvmordspakt istedenfor å følge Ibsens originaltekst.  Hun kan ikke utstå tanken på å være alene, og hun nekter å tillate ham å forlate henne igjen. Men Osvald velger å late som. Han spiller et anfall slik at moren tror han holder på å dø og gir ham pillene.  an spytter ut pillene, reiser seg og går av scenen. Jeg greide ikke motstå fristelsen å gi ham rettferdighet og opprettelse. Han måtte få sjansen til å redde seg selv og skape seg sitt eget liv.