POESI, SANGTEKSTER OG ANNET FJAS

INGEN (2006)
Rettferdighetens hjul har skiftet kurs
Hun drømmer det vakrere enn det var
Maner om igjen til eksistens

Lyden av hennes egen stemme
Smaker salt og sølv
Hun går hånd i hånd
Med demonene Forgjeves og For sent
Nå er hun ingen
Og ingen fortjener et meningsløst liv

SANNHETEN (2019)
Brenn ned dette luftslottet
Sannheten slår den stadig mer fillete drømmen
i stykker
Drømmen er ikke verdt papiret
huslånet er skrevet under på

BOKSTAVER TIL MITT BARN UTE AV SIKTE (2022)
Først av alt vil jeg beklage på vegne av alle voksne
at verden ser så skummel ut akkurat nå
Dere unge gjør rett i å være på vakt
Ikke tro på løfter
heller ikke på alle skremsler
Verden er også fin
full av kjærlighet og skjønnhet
Men det krever mye å se det, kjenne det
for tiden

Fra avstand og ad omveier
Du tror kanskje jeg har glemt
Men ikke siden du bare var en idé
har du vært ute av tankene mine
Ikke et sekund
Du er der alltid,
pur kjærlighet i din retning
som en ønsket lett tyngde i bakhodet
Rett over hjertet, bak øynene,
for at jeg skal huske å se verden med også ditt blikk

Vi er blitt instruert til å leve i nuet
så vi stresser for å få hvert øyeblikk til å telle
Det gjør at vi mister oversikten,
tror jeg
Jo eldre jeg blir, desto mer oversikt får jeg
og mister jeg
Tid får en annen valør
Den blir så konkret og kort

Du finnes i så mange versjoner i min hukommelse
samtidig:
– Nyfødt, myk og så utrolig velduftende, og her,
ikke der inne
som enda et fantasifoster som bare kanskje
Endelig kunne jeg slippe redselen og nyte det at du var til
Straks tok en ny, sterk og farlig redsel plassen, slipper aldri taket
– 16-år med nødvendige tårer, mammahjertet knustes nesten
– Snekkerprinsesse-4-åringen, så stolt over å ha lært å sykle,
alltid en kjapp, intelligent kommentar om og til verden
Stadig høyere, nye mestringer, nye utfordringer
– 18-åringen med de kloke tankene
– Den voksne, men stadig lekne, med ord, lyd, kunst
og stemme
For en vanvittig nydelig, unik stemme du har
som du kan bruke til å hva du vil
synge din underfundige poesi
skrike sint med
være taus med

Selv om du ikke er hos meg nå
kan jeg fortsatt høre stemmen din
inni
der jeg bærer alle skattene dine
De er mine for alltid
selv om du må gå din egen vei
vil jeg støtte uansett retning

Jeg vet at ingenting av dette kan løse avstanden
men jeg vet ikke hva annet heller
Jeg leter etter en metode, en løsning.
Spørsmål jeg kan svare eller stille
Ord uansett rekkefølge er alltid et sjansespill
og jeg er engstelig for å forspille sjansen.

Savner. Stolt av. Skulle ønske. Elsker.

 

OPPSUMMERING: (2022)
Den første undrer meg enda
et avtrykk av et minne som aldri ble
Den andre, et mirakel til låns
en stund
før, kanskje
Den siste er her, kjær, nær
Det er ikke meningen å gripe etter og holde deg fast
Fly, du fascinerende mann
Foreldre takk og lov
takk
på alle mulige måter

Min tvillingsjel
jeg hennes hun ikke min
tomrom uten dører
Få er igjen her, kjær, nær
sjokkartet mistet, seigt forlatt, ghostet, avtalt avviklet, langt unna, vokst vekk

Alle disse øyeblikkene av ulike valører
Kjærlighet er ikke det samme som lykke
Så Mange Ting Hele Livet
endringene
Netter i fosterstilling
gråtkvalt vantro
svart latterkrampe
Takknemlig for alt fint
sliten ensom lei

Min kjærlighet har overlevd der lykken blåste unna
men jeg har ikke plass til mer sorg
Kan ikke rive flere biter ut av hjertet mitt uten at det slutter å slå

Jeg makter ikke elske mer nå
for da dør jeg
neste gang livet tar seg en ny vending

MELLOM MINNE OG DRØM (2017, i anledning min mormors begravelse)
(Komponist: Dagfinn Koch)
Øyeblikket ankom, brått som et gisp
Det stjal rått mens vi så en annen vei

Da du dro
tok du med deg en hel æra.
Du gjemte mørket vekk
og lot lyset brenne sterkt
så dine spor er lettere å se

Savnet lager seg et hjem
et sted mellom minne og drøm
Med øynene mot stjernehimmelen
har alt en slags balanse

Vi deler minner og røde tråder
Sammen
mot dager da alt pånytt er grått og vi
betaler renter av brukte sommernetter

BEVEGELSER (2022)
Han kommer for å hente meg
Jeg føler meg pen
Kledt som om jeg har vært et sted
Blikket hans meddeler en hensikt
ingen tålmodighet med min avledende entusiasme
Øynene følger bevegelsene mine
bekymret, gal, irritert
Skremmer oss begge
Han tråkker hardt på gasspedalen
elsker meg, hater meg, elsker meg så hardt
at jeg må kutte
beslutninger, venner
han er så redd for å miste meg
hvis ikke jeg beviser min kjærlighet
Konstant
Han elsker meg så totalt oppslukt
trenger å leve tett innenfor rammen av
mine armer
min pust
Der er det bare plass til ham
Jeg snur meg unna
bøyer leddene
henter trygghet i gammel sammentrekning
haken mot skulderen
prøver å flykte unna den materialiserte tanken

Han sier
– du vet at du gjør dette mot deg selv

BAYOU BLUES CAFÉ (2010)
Jeg har ikke røtter her
kan dra når jeg vil
Men blir sittende stille
taus og se
Stedets sjel
en skapt illusjon
Jeg merker meg selv
en tilfreds epigon

Jeg har ikke røtter her
men liker veggene
Her inne har gamle kjente
blitt fremmede
Livet har levd hardt og lenge
alt var før og ingenting er snart

Jeg har ikke røtter her
det er ikke mitt
Men jeg fortsetter frekt
å kikke
Jeg snylter på noe
som egentlig er ditt
Å bli en del av det,
det kan jeg ikke

En sliten sliter tvers over rommet
Vil at jeg skal vite at han vet
Blikkene han sender
ofte, gåtefulle
forteller om aldri gjenvunnet ro
Han later som
han også
Vi er visst alle
noe annet
(2008)

FEM ELEMENTER (2007)
(vann, luft ild, jord, tre)
Vektløs frihet kjøler sommervarme kropper.
Høyt over de druknedes siste hvilested
skaper sulten fisk flyktig geometrisk mirakel
En isbit klirrer i mitt glass, ærbødig husker jeg
at Platon har drukket det samme vannet

Fantasieggende skyer frakter vann fra sted til sted.
Gjennom det usynlige ser vi det uendelige.
Ren og klar høstoksygen bærer bud om vinter.
Fyll lungene med duft av nyslått gress før det er for sent.
Å, den som kunne sveve fritt i fuglenes domene.

Fargerike tunger konsumerer og fordøyer,
fjerner spor av det som var.
Trassige frø spirer i svidd og øde jord.
Vi har fanget denne respektløse venn
og kan fredfullt stirre inn i temmede flammer

I hemmelige dyp finnes skjulte skatter.
Den som graver finner mat og gull.
Veiene vi har strukket over jordens skorpe bærer oss hjem
gjennom fruktbare og tørre eoner.
Hvor mange føtter berører jorden akkurat nå?

Levende styrke – vakker, livsnødvendig symbiose.
Tusen år gamle røtter suger tusen liter vann.
Frøets muligheter inngir respekt og imponerer.
Skjærefjøl fra barnehånd til myteomspunnet Yggdrasil.
Av tre bygges tomme hus og hjerterom.

FEM ELEMENTER I KORTFORM, Torsteins utvalg (2020)
(Komponist Torstein Aagaard-Nilsen)
Ild
Vi har fanget vår respektløse venn
Nå kan vi fredfullt stirre inn i temmede flammer

Jord
Den som graver finner mat og gull
Veiene strukket over jordens skorpe bærer oss hjem

Luft
Fyll lungene med duft av nyslått gress før det er for sent
Den som kunne sveve fritt i fuglenes domene

Vann
Vektløs frihet kjøler sommervarme kropper
En isbit klirrer i mitt glass

Tre
Av tre bygges tomme hus og hjerterom
Levende styrke – vakker, livsnødvendig symbiose

ELSKE (2012)
Opplever du at du elsker, kommer du hjem
Løp tilbake
Hør
hvilket tonefall hun kommer med
Gidder du å glemme den klininga der inne
Bygger et lavt gjerde rundt deg
Vær her bestandig

DE SYV SØSTRE (2020)
(Komponist Dagfinn Koch. Avgarde-sangene: «Mulige sanger».)
To gamle, sinte gubber voktet sine sirkler
Begge ville herske over nordlysets rike
Den ene elsket havet, den andre elsket fjell
Syv døtre uten styring, en sønn helt rebelsk

De syv umulige søstre fikk ei barnepike fra sør
Barnepikens ynde gjorde rebellsønnen ør
De danset en kveld i havet under månens bleke skinn
Søstrene kastet kappene, men gutten var for dem blind

Kavaleren hadde rykte for å ta det han syns var sitt
Barnepiken flyktet i et vilt midnattsritt
Med sjumilssteg og lange hopp mot redningen i sør
I villskap spente han buen, ville heller se henne død

Men gubben kastet hatten, med et pilehull den falt
Søstrene danset mens dagen rant
Og alle som sto og kikket gjorde sola til stein
Der skal de stå og angre til tiden blir sein

SYV SØSTRE I FRI FORM (2020)
(Komponist Torstein Aagaard- Nilsen, for Bronselur – klangen av oldtid)
Når dagen kaster kveldsrødt skjær
Morildsjø omfavner de vakre søstre
Dansende villskap jager sorger:
de nekter å sove i nordlysnatt
De har nordlyst

Mørket beskytter mot farer
Så glem ikke solen!
Under steinhuden venter de elskende
På at solen angrer sine stråler

INDRE LYKKE (2014)
Av frykt skal du forbruke
Kjenn hvor feit du er
Kjøp piller for og i mot
«Du er vakker! Belønn deg selv!» (Du er stygg og sulten)
Trøstespis, sult!
Bak verdens beste kake!
«Gå ned 10 kg på en uke med stjernetegn-dietten»
(summen av vårt kollektive intellektnivå)

Investér! Gjør en innsats i dag!
Skap en bedre versjon av deg selv
(- men du kan aldri bli bra nok
og det vet du)
jo kanskje men bare hvis
Photoshop Instagram Facebook

Løp
Løp hardt mot cellulitter og unyttige tanker
Belønn sommerkroppen med
Perfeksjon
Hvilepulsbakte, karamell- og tåre-glaserte, glutenfrie cupcakes med skyldsmak
Ta to, ta fire
«Fordi du fortjener det»
Løp! Spenn musklene!
Hvis du bøyer akkurat her
mange nok ganger
blir rumpa fin
(en stund)

Beinfly zen-holistisk, fullstendig sinnfullt, lykkelig og fylt, tilstedeværende
Spring! Ikke glem å smile!
Kjenn smerten i hver eneste thighgap-forminskende kontraksjon

Kvel tidsangsten, den kommer snart – Elden (den grå alderdommen)
De rynkene kan bli et problem, du vet løsningen
Botox Bulimi Benzo Brudekjole Baby
Kjøp fem, kast tre
Kjøp nytt, invester for fremtiden!
Det er bra for fremtiden å ha en Tesla

Ingen av betydning reagerer nå for tiden
når alle har selvlysende likkiste-hvite tenner
(som aldri kommer til å bli til jord)
Miljøsvin-kvote-etikken har blitt kjedelig
nå når alle tydelig, synlig, i dagslys kaster sine grønne poser
Ta ansvar med klasemoral; vei trygdehån mot utlendingforakt
:De driter jo i parken, liker ikke engang cupcakes
Grimasen gjør deg gammel og farger sjelen grå, pass på
Drømmer du ikke om litt tid for deg selv?
Reis til et eksotisk «1€ for en liter øl»-strand på et hotell med minst en stjerne mer enn naboens
(han som vant grillkappløpet i fjor)
Vi må jo hjelpe spanjolene men ikke grekerne (de kan skylde seg selv)
Latsabbene

Ta deg tid til å puste
Endelig! Pust ut, pust inn, hold (pause)
Kjenn hvor levende du
burde være
Du – kursets klart beste student
kunne teorien før kurset startet
Nå som du er et bedre menneske
endelig tilstede i deg selv puster jevnt lykkelig her nå du er vakker du er her nå nå nå
nå nå nå når tanken på at alt til slutt kanskje snart skal ta slutt kommer
Det fins mer greier å kjøpe
For å slippe å sørge over at du – tross kursbevis
– ikke er flink nok til å
Løpe skrekkslagen rynkefri med altfor hvitt faket hvilepuls-smil mens du lever
i øyeblikket
kveler kvotesamvittigheten over å ikke
hente barna tidligere i barnehagen
at ebolahivmalariabarna i Afrika eksisterer
Carpe Visakortet
Øk avstanden mellom munnvikene!
Løp smilende!
Løp!
Pust ut, pust inn.
Ta deg tid til å være lykkelig
Har du husket å gjøre knipeøvelsene?

Løp!
– til du klarer å glemme
ungene i Yemen-Syria-Afghaniavstand
bundet fast i Hummer-grillen brukt som rambukk
Ikke tenk på steinede gravide kvinner
Baby-sexslaver
(og sånn)

Husk matpakke (Mammas intrikate kjærlighetsbevis)
Bentobox «vi er hvertfall ikke fattige»-pyntemat
Hello Kitty-glitrende rosa egg
for søte velværespredende eyecandy-prinsesser
ikke BLÅ sabeltann-egg for kommende styreroms-møte-menn
ALDRI ta feil her!!
Faenihelvete det burde vært gulerøtter i
Nei, det er for mye karbohydrater
ungene blir feite
(2014)

GALDR FOR SVIKTEDE KVINNFOLK (2016)
(Springar fra Kristiansund, Musikk: Dagfinn Koch. Fremført ved Nasjonal jubileumskonsert for Norsk Komponistforening 100 år og Kristiansund bys 250-årsjubileum, mars 2017)

Jeg roper til fjellene,
havet og luften:
for ditt svik så skal du blø
Det kommer med vinden,
en viten i sinnet:
Tid og sted når du skal dø

Dunkle blikk fra de som har deg kjær
de skal glemme alt om hvem du er
Du er avlegs, ussel og språkløs:
SKJELV!
For du skal se deg selv!

Jeg gir det til stormen
min vrede og harme
Du skal gnage på sorgen min
For evig vente
og gå der og lengte
kjærlighet skal aldri bli din

Dine knokler skal knyte Marekors
som blir sterkere desto mer du sloss
Og ditt kjøtt skal
vokse vilt og hardt
Innhul sult stagges ei av mat

BRO:
Vi elsket hverandre. Jeg ga deg alt.
Vår kjærlighet var høy som verdens tak.
Livet var nådig, morsomt og godt
inntil du tok den sultnere veien.
Melankolsk blod rant nedover min sjel.
Alle de vakre dagene vil bli stygge.

Med ild i hånden
og tid i stemmen
maner jeg søvn til sjelebot
Minner forsvinner
smerter opprinner
vin blir vann, men smaker blod

Ro og velstand skal ta en annen vei
Ønskes ja da vil svaret så bli nei
Ved morgengry
da skal troll-ild svi
Gleden drar og sorgen blir
(2016)

PUST (2007)
(Komponist Torstein Aagaard-Nilsen, og en annen variant på tysk, Hartmut Schulz)
Du er varm og nær
Jeg lukker øynene
Glemmer hvem jeg er
Tiden forvandles
Og føles evig
Jeg kan lukke øynene
Men ikke hjertet

Når døden kommer
Håper jeg den finner meg først
Og visker ut arrene
Vakre arr
Kart over vår historie
Skapt av den kjærligheten
Vi bestemte oss for

EGOMONOMANN (2014)
Egen overbevisning tillater ham til å tro at han er den samme
i andres øyne
som i sine: sløret
av noe større, eurforisk enighet med seg selv
Erotisk, sunn kraft uten bebreidelser
En liten lettelse
etter å ha gått bak ryggene våre
lenge
fortsetter med bakvaskende høytidelighet
konsekvensløst
om man ser bort fra rekken
av rasende indiskresjoner ikke akkurat regnet som mennesker
Saklig ressonert av en dramatisk bredskuldret middelmådig elsker
som bidrar ved å ofre deg.

BLI HER (2015)
Ikke kom, ikke gå
ikke mellomland her
en liten stund
ikke bestem deg for at litt
er bedre enn ingenting
ikke gå fra herfra med nypusset samvittighet
Ikke spør hvis du ikke vil ha svar
ikke kom hvis du bare vil gå
hvis du kommer, stå stille
stå stille en stund
med øynene skrudd på
Ikke bli fjern i blikket
bli her
midt i det som gjør vondt
Ikke rør deg
rør meg

VI (2016)
Å være deg og meg
når og hvor som helst
Vi skal aldri miste sporet
Du
kroppen din varm mot huden min
likevel aldri nær nok
Som vi skal overraske
når morgendagens arr ikke ankommer
La oss nyte det en stund til
dette tåpelige håpet

VIN OG FREMMED KJÆRLIGHET (2018)
Hun vinker til en gammel venns rygg 
Like ensom som da hun kom
gråten strammer under tungen
Gjennom fingrene er sikten dårlig
Hun venter
Drukner sorg i vin og fremmed kjærlighet

USAGT, USENDT (2018)
Dette er vinteren
som aldri vil ende
Dette er styrken
som skal briste eller bære
Dette er sannheten
vi kan ikke forstå
Dette er magien
vi er avhengige av
Dette er det vonde
vi ønsker å reparere
Dette er mørket
vi representerer
Dette er tiden
som ikke har noen slutt
Dette er brevet
som aldri blir sendt

MELLOM OSS (2017)
Fargelegg tomrommet mellom oss
Gjør det synlig bare om natten
Tristheten taper mot hud mot hud
Den må skaffe seg mot til å sove
Skyld på de syngende spøkelsene
når ordene ikke tør snakke
Årene som faller ned i fanget ditt
venter tålmodig, men spør
«vil du sende tilbake drømmene du aldri brukte?»
Og snøen smelter – fryser til

HØR NÅ (2015)
Vent litt, hør nå
Miraklenes tid har nettopp begynt
Ikke kast bort enda en morgengry
Dette er en gal karusell
Vi letter kanskje
hvis vi er bestemte nok på å fly
Gi deg hen til den ville strømmen
kjærligheten gjemmer seg der

OMEN FRA ET NYFØDT MILLENNIUM (2017)
Mennesket i dag er ingen – alle
Ansikter erstatter sjelene,
som lever uten å huske
at døden lusker rundt morgengry
Vask ditt hjerte rent for skjønnhet,
alt var bare for show.
Alle begraver vi hemmeligheter under steiner
Våre venner må vente til vi blir modige;
vågalt humane.
Om og om igjen
forvandler tiden våre bein til flammende støv
og vind.
Ingenting kan eies.
Du kan velge å forbli blind.
Er du sand, eller et fjell
eller en syngende stein?
Kjærligheten har dårlig hjerte,
men direkte kontakt med solen
Finn bevegelsen som ledsager nummenhet
Bli der
Lytt

DIESELKOMMODE – AFATISKE HJELPELINJER FOR BLANDET KOR (2009)
(Samfjasing: Malin Kjelsrud og Dagfinn Koch)
I min fars dieselkommode bor en fanget ånd uten hjelpelinjer.
Hun er stor som en hjørnesten.
Det er mange hjul som aldri plages av aldring – mellom øst!
Ta tre betal for tre. Bygg din egen jordmor!
Den beste flukt er tankeflukten: ulv på skinner
Bakkekontakt passer ikke til vanlig støpsel.
Vi beklager, teknisk feil. Fråtsende og sterk.
Døden er livsviktig. Vinen smaker fortsatt blod.
Estetisk kosmos!
Gjennom stjernekikkert kan alle punkter sees, ennå ikke forbundet med strek.
Ufordragelige fisker svømmer fortere enn kosefisker.
Et stort sukk, nå forvandlet til ordinær luft.

FINALE (2019)
Hans hender; stumme og massive,
spenner over tomrommet
som sansene ikke får med seg.
En fordreid vind holder seg nær
som utålmodige fotspor bak fjerne øyne.
Hun går tungt i seg selv
som en død gud;
et eldgammelt mysterium
fylt med søte minner og lukket intimitet.
En gang hadde hun hørt ekkoet
av hans hjerteslag gjennom det tykke regnet.
Han ble mørk og ugjenkjennelig
Hun kan ikke forstå

LÅT STILLHETEN TA SLUT (2009) 
(Komponist Dagfinn Koch)
Någonstans
Flyger fjärilar över sommarängar än
Någonstans
Dit tankar dras när natten blir för lång
Någonstans
Där den sköra röst av längtan knappast hörs
Någonstans
Där vill jag va’

REF:
Låt dom tysta dagarna ta slut
Låt dom fyllas med glada skratt och ljud
Jag vill känna hur livet fylls med ljus
Å, låt stillheten ta slut

Någonstans
Är marken kall och natten tung och svart
Någonstans
Syns vackra spår i nästan orörd snö
Någonstans
Står tiden still i väntan på en dag
Någonstans
Där är jag nu

«NEI» ER ET TYST ORD (2017)
Fastspent panikk hvisker til meg
Har du enda ikke overgitt deg?
Er det her verdt å dø for?
Det finnes ikke et eneste spor
etter deg

Anonyme netter med tåke i minnet
Det finnes tusen varianter sannhet
Jeg kan leve uten uskyld
Best å begynne på nytt
igjen

REF:
Om jeg bare hadde klart
å være like sterk som du
Ikke mulig å være rak
når man er så svak
og «nei» er et tyst ord

Tar en lang, lang omvei
rundt mitt blødende hjerte
mistenksom vind rir et mørkt år
Leier noen til å slikke mine sår
hardt

360 graders vinkel
av fotspor gjemt under snø
Jeg kryper baklengs herfra
Riktig retning for ny start
Nye frø

VARMT VANN, AVKJØLT (2016)
De snakker alltid om for alltid
som om vi skulle ha en fremtid
Du og jeg sier hva vi vil
Det er vi ganske flinke til

Idéen om grenseløs kjærlighet
uten alt det vonde ansvaret
den mildt økende forakten
holder oss våkne om natten

REF:
Vi har alt
så vi må streve for å lengte
Det er liksom alltid en vei tilbake
selv om vi sier adjø
Vi er som varmt vann, avkjølt
Det kan varmes opp igjen

BRIDGE:
Vi krever glede
Vi fortjener det
Men vi lukker øynene og lider
Sånn som bare vi kan

Vi drømmer stadig om hvor gjerne
vi gjerne skulle ha villet
om vi bare hadde kunnet
Vi mangler bare litt lyst

Vi liker å tro vi går mot strømmen
Vi pleier omsorgsfullt den drømmen
om at noe stort en dag skal skje
Men alt var så lenge siden

BRUKT DØGN (2017)
Jeg legger et brukt døgn på vekten
men snur meg unna dommen
Vi har ingen fortid
Bare konsentrert her og nå

Dette livet ville være enkelt å flytte
rive tørrøyd opp med røttene
plante om

Å kunne være her

Å være
er en gave

JEG SAMLER PÅ DETTE I DAG (2017)
Midt i frokosten
kom tyngdekraften sigende; sterk og sint.
Det er bare å sukke dypt.
Ta med blomster,
og et hyggelig, anonymt kort.
Kast litt sympati rundt.
           Ingen er helt ok.
Vi kan ennå ikke slutte å vaske hendene så desperat.
Pust inn og kjenn duften
av danselyst, bakoversveis, ståpels og klump i halsen.
Jeg drømmer alle en fin kveld
Tusen takk
kjære alle døgnets tider
Hvis sjebnen er med oss i farger
sees vi neste gang
som oss selv

PÅ FEIL SIDE AV TIDEN (2014)
Lukkede øyne under dyna
Merkelig, for sent
Døden brisker seg
          Endelig har noe vakkert sluttet å måtte
Natten sleper morgenen motstrebende etter seg
bærer motvillige nyheter
Døden står på begge sider av vinduet
Plyndrer erindringen for de fineste øyeblikkene
Blotter noen altfor store minner
Livet hører til her
hørte til
Livspusten er nesten fremme ved den grådige døren
klorer desperat eksistenslystig omkring
Men det er for langt unna
Det mistet drivkraften
men vant retten til å være på feil side av tiden

KLYNKEKULER (2014)
Noe
med en større hånd
kaster klynkekuler med min kropp

JEG VIL SYNES (2014)
Jeg vil synes, sa jeg høyt, oppmuntret av bokstaver lest.
Krakelert så jeg meg tilbake over skulderen,
fortsatt innsmurt av fødselsblod
og gikk

LYKKELIG OG UVITENDE (2014)
Lykkelig og uvitende
Faen ta ham, der han står i brann

ADJØ (2007)
Vi sa noe som lignet adjø
sparte de vakreste minnene,
de mest vitale
forsøkte å drepe dem
med gift og kjærlighet
Vi sloss enda om eierskapet til den største smerten.
Du kan godt ta den,
men det står mitt navn innsvidd
på hvert eneste åndedrag

TIDEN (2015)
Tiden er en liten gutt
Han ler hjertelig
før han i neste øyeblikk
vokser seg monsterstor
Han sleper minnene dine
etter seg
pløyer de smertefullt inn i ilden
i din kjerne
Han kaster embryonale tanker foran deg
men binder dine hender
og gjemmer pennen

Ikke bekymre deg for tiden
Han ankommer, glatt som et gisp
invaderer din sfære
forandrer alt brutalt
snur ryggen til deg
mens spisse øyne klamrer seg fast i nakken din
forlater og blir

EVIG FEST (2020)
Livet vet godt at det har tapt
før det har begynt
Men det klarer uansett ikke la være
å holde en evig fest

SOMMERNATT (2020)
Nøkkelen i låsen
enda ikke vridd om
Sommernatten puster rolig,
venter
         på deg
En ny og fremmed lengsel våkner
Den vet hva den vil
med hvem

HØYTIDSDAGER (2020)
Summen av høytidsdager
later som den er viktig
Dagene med gullkrone
pensko og sløyfe
krever å bli husket som lykke

Tirsdagene som ble lengre enn de lovet
strekker våre smil
strekker seg etter selve livet

REDET (2021)
Natten har rotet bort min elskede
Han bleknet bort i grå skygger
Fordypningen der han lå
er kald og tom
Han lukket seg inne i seg selv og forsvant
med den kalde trekken fra vinduet
Et svakt ekko av hans pust
runger mot min panne
Ensomheten bygger et rede i mitt hår
Innpust på utpust; blir en bolig for et slags håp

RESTENE AV ET HULL (2014)
Historien startet i en tid med sprettballer og latterhyl
Forventning
          så nær
Armene vris stakkato tvetydig
hendene antyder at den største krisen var bortkastet
Jeg bærer nederlagene med fronten frem
forsøker å bære restene av et hull med sprikende fingre
forsøker å rydde opp etter veltede tronende monumenter
av jern og skrot og prangende omgåing av problemene
men 
vi kaster forgjeves våre altfor tørre tårer på ilden

NÅ (2022)
Vi står igjen foran noen av jordens fiender
Drømmer dyppet i blod forfører
dem som enkelt lar verden separere
et moralsk verdig oss mot et ondt og drepbart dem
Menneskene på alle sider av grensene skal se det snart
i lysskinnet blir selv lyset bedratt

Høyt der oppe skal natten dø
Noen mennesker stjeler makten fra mørket
Solen, månen, stjernene mister sine navn
Det kan hende du vil måtte gråte
din sorg over jorden, lagt øde
Den fullmodne tiden er kanskje her

Vi får håpe
at fred og nåde
skal komme over levende og døde
En ny sang skal skinne i alles munn
Syng lyset og ord blir til smil
og hatet gjort uskarpt av tvil

GRENSEVAKLING (2014)
Du gjør det så mye vanskeligere
Enn det trenger å være
Det fins bare én grense igjen
Du vakler på den
I dag eller i morgen
Du kan tvinge oss over
Men da står bare en
av oss igjen
(2014)

LYSET OG MØRKET (2017)
Menneskene skyver lyset foran seg
trår seigt gjennom mørket
Lyset faller blindt og hardt
så lenge du ser direkte på
Vi hever våre trassige øyne
hardt mot flammende svar
vi skjenker denne brannen generøst
vår kjærlighet og savn
Dagene flyter sammen og blir grå
Fravær forvandler fellesskap
Idet nærheten forlates
legges ømheten livløst tilbake
Det er for lenge til dagen
da alt igjen er lyst
Motstanden er så gammel
og veldig veldig trett

SVARTE DAGER (2013)
Verden var fremdeles et mønster da. Folk gikk omkring uten større kunstkomplekser. Jeg tilstår, jeg var for sorgløs. Jeg slo meg til ro, nøt synet av fremtiden så lenge den hadde et snev av forutsigbarhet. Vi hadde erobret lettere tider de årene de svakeste falt med godt mot. Jeg protesterte ikke, viste det seg. Romantiske sjeler overfalte snart vårt selskap. Ubedt gav de plass for en ny flokk. Inn og ut, ut og inn, hvor en ustanselig drivende strøm av uro og bitterhet hadde begynt å sipre, som dumpet fra skyene ned i en annen verden. Jeg hadde alltid innbilt meg at kunstnerne gjenga tiden sannferdig, men tiden fyltes av  likegyldige skildrerier, skriblerier om ingenting, nips hentet inn fra oppløste hjem. Verst var mangelen på smak. Verden er stengt, og penger og dårlig smak på noen få hender avgjør alt. Vi-et smuldrer opp og blir til ett.

Det var tryggest under den sterke flommen av uvirksomhet. Den uvilkårlige motviljen gikk meg på nervene, dag ut og dag inn, av hjertens lyst. Det var større interesse for gullrammene enn de ikke-studerte lerretene. Det raffinert smakfulle ble overført, kopiert, begeistring påkrevet. Deres nesten med andakt meningsløse opprosing og hyllest kan hverken tilgis eller glemmes. Falmet gull speiler fordums glans og herlighet. Hjerteløst vakkert, – det fikk ligge der og bli til berg av skrapjern og råtne tanker. Kunstløst. Det smakte av ingenting. Så grasiøst, de samme vakre linjene overalt, skjønnhet og rofylt harmoni. Jeg kunne ikke la være å tenke på å brenne opp hele stasen. Siden satt jeg i min naivitet og forsøkte å bli kvitt disse navnene. Det lå en svak atterglans av noe festlig.

Under den lyseblåe himmelen var det alltid fullt av folk, mennesker som gjerne ville binde seg til andre. Noen menneskevrak beredte grunnen. De sang så fryktelig, de lød som noen slags ekle dyr, men det også er da mennesker. Alt var grenseløst graverende under massene av ensartethet. De har forsøkt å innbille seg og oss at vi forstår hverandre. De så seg selv sammen, bli en flokk uten grenser. Alle lignet alle, dødelig fornærmet og selverklært opplyst. De fabrikerte unnskyldninger, ga seg selv retten til å gå fri, alle for en, på ubestemt tid. De kan ikke leve uten herrer som de ser opp til! Vi ble tvunget til å være vitne til Gefühls-Exhibitionismus, de krevde å bli dyrket som gudommelige vesener. Troskapen mot en herre og ett mål rettferdiggjorde enhver forbrytelse. De gjorde seg til nidinger: med sin herres fot på sin nakke og noen som han selv kunne tråkke på. Under underherrenes føtter ble de selv heloter og slaver.

I uniformer; maskuline og herlige, og med ansikter hakket opp av uapetittelige duellarr kunne de alene bidra til aksepten og fordrageligheten. Med depressive og paranoiske drag i sin natur filtret de seg inn i hverandre med illegitime kjønns- og kontoforbindelser. De ville så gjerne posere! De bygget opp igjen det gamle hat som fortærer sine ofre og paralyserer alle andre. De hevnet alt og alle de har hatet. De levde stort på frykten og forakten. Det ga dem verktøy til å begrave hele generasjoner av ungdom i uvitenhet og svart overtro. De lærte å myrde og ta fra andre nasjoner deres land og gods og de fikk epigonene til å oppgi mer og mer av sin frihet til beste for en stor og herlig fremtid. Fanget, men sammen. (ikke lenger frei, aber einsam)

Forbryterne var ikke menneskelig vrakgods; imbesille eller defekte. Derfor hadde vi glemt at slikt kunne skje, at rettsvesen og empati kunne bli brutt ned til spredte smuler. Fulle av pasjon og uro var de slaver av sin egen patos. De bygget harde pansre om sine myke, benløse legemer. Pansre bygget av en frykt som raskt mobiliserte de hatende, voldsdyrkende hordene, som krevde å bli beundret av sine ofre og hadde en høyst umotivert tro på ofrenes godvilje. Ingenting var åpenbart og enkelt, ingenting var som det så ut. Disse menneskene fant en dyp og hemmelig betydning i de minste ting. Slik bygget de en mytisk sannhet alle måtte tro på. Motstand mot troen var ble straffet med tap av livet. Mens kroppen enda pustet ble den vist frem i all sin nakne prakt, revet i fillebiter av tunge, spisse stålverktøy, skjendet, hånet og holdt levende så lenge som mulig. Det virket. De forlangte av oss at vi måtte himle våre følelser opp i de høyeste luftlag og sverme. Snart trodde alle på mytene og bare de staeste ble skjendet på torget.

De sørget for mest mulig lykke for dem selv og deres like; en norm som folket alltid har vært med på å skape selv. Vi har alltid visst at folkets sjel ble forgiftet og forbitret av den ufruktbare lidenskapen som hat er. De krevde hat av sine borgere; et slikt forvridd hat som hjelper de rike til å bli enda rikere og de sultne munnene til å bli flere. Noen få familier hersket. Det ble slutt på fremskrittet. Slike mennesker forventer visst alltid at vi skal takke dem så meget. Muntert og godmodig kommanderer de et hjertelig farvel til vettet.

Vår dumhet var vår manglende evne til å forstå. Kulturlaget, det eneste som hadde kunnet redde oss, var tynt – i grunnen bare som en hinne ovenpå, forvist til historien. Noen gjorde seg til talsmann for sin samtids krav i verden. Fortere og meget bevisst ble det utdannet bedre og visere mennesker, lykkeligere og sunnere. Slik kunne alle fryde seg. De herskende trådde til og vokste seg større. Men det ble for liten avstand mellom paradene, gatene lå øde og tomme en stund. Med fredelig bestemt ekspansjonspolitikk praktiserer de sin krig, trykker sin makt over, brer den ut. Med fruktbar utspekulert grusomhet spises frukten av andres arbeid.

Det har vært fortalt sagn om denne fremtiden vi har fått, den tiden da profetene enda kunde spå. En gang må det ha vært et sted der mennesker kunne nå frem til en visjon av rolig evighet. Alt som vi håpte av en fremtid visnet. Istedenfor smil; hat mot alt som levde. Å tro på velvilje er en illusjon. Hvis man tåler mørket, finnes det alternativ. Med rivende fart grodde det frem et lag vanskeligstilte mennesker. Rundhåndet bød de på brød og menneskevennlighet. Deres gavmildhet var bortkastet edelhet i vår tid. Ved fotenden av kistene stod barna jevnt spredd utover tiden.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle akseptere denne virkeligheten, hadde aldri selv satt sammen drømmer som dette. Hjertene er sikret og evakuerte, de er umulige å mobilisere. Hvordan skal vi komme oss ut av natten?
Men samtidig nød og død. Vi drakk kaffe, bomber falt svært utaust om enn ikke nært. Selv folk som er glade er ute av stand til å være glad i andre enn seg selv, ingen gråter når en av dem dør.

Men vi visste, så vi ble redde.
Jeg drømmer stadig om den dagen da vi endelig sa farvel. Jeg hadde sendt vekk all troskyldighet. Folket stod i køene vekk med tetanussmil. Soldatene hadde støvler i mine øyne. For min skyld sa vi farvel. Sa farvel igjen og igjen. Det var farvelstemning overalt.
«Si farvel til de fleste du kjenner.» De siste dagene forlangte umulige løfter. Virkeligheten var for stor. Av alt menneskelig blir man etterhvert litt trett. Klokken led i avskjedsstunden. Nå angret jeg.

Vi dro om natten i ruiner, trangt og vilt. En kilometer er tusen skritt, jeg telte og telte. Folk før oss hadde slitt dette sporet, ikke planlagt, ikke bygget. Overflaten så vakker ut etter regnet, men ingen steder etter veien fantes noe helt og uskadd, det ble verre og verre.

Morgenen sov som en stein i helvete.
Morgenen var nesten helt forsvunnet, fjellet tok i mot skyene.
Mine inntrykk er av samme tåkete drøm.
Det var mange inntrykk som spøkte dag som natt.
Alle disse sjebner; båret dit, sunket ned, tause i kamp, liggende i jorden.
Intet under ga oss våre krefter.
Det vakte vår gru, vi kunne ikke tro det var sant.
Jeg tenkte ynkelig. Ikke ett ord fortalte jeg.
Vi så de døde; en blodig synd begått. Vi passerte.

Vinduene; ingen steder er de så livslystne og skjønnhetselskende som der du ikke er. Vi er alltid sultne efter andres stuevinduer. Det var en slik natt som vi blir melankolske og halvsyke av, vi lenget slik hjem. Hjem fins ikke mer, noen fortalte det. Mindre optimistisk og med en hjelpsom irritasjon ble vi ført videre, på flukt. Folket lot seg ikke forstyrre; «vi ses nok igjen en gang». Mange var dog brent opp. Svarte skyer kjempet. «Hold sammen, nå må stormen slite dem ut og ytre sin misnøye!» Ingen visste noe. Jeg var helt slitt ut, stengt inne. «Jeg er utryddet.»

En endeløs lang reise blottet skattene fra talløse likviderte. Så tung, denne følelsen av at det var ikke bare dette.
De var alle sammen svarte dager, det måtte skje et mirakel.
Vi var endelig våkne.
Håp fantes ikke mer.
En endeløs kø av mennesker som sluttet, uten å vente på alle de andre som solen hadde brent ensfarvet fremmedartet. Uhyggelige glimt av mennesker, konsentrert verre enn det verste.

Ved alteret lukket ingen opp. De sang «vår egen makt er intet» verd. Det var ingen hjemme. Gud styrer verden med øvet svik og urettferdighet. Sørgelige glassøyne søkte noen uten å finne. Jeg stirret uten blygsel inn i vilt fremmede menneskers døde øyne, brutale fjes, individuelt ensartete. Alle lignet alle. Nå stod de og sprikte, døde og spøkelsesbleke. Alle rakte de frem en hånd mot himmelen. Skrekkrykter fløt, hvordan de henrykte styrtet ned i havet. Jeg har sett mennesker hengende i klaser, liksom danset og spratt, men de er aldri blitt reparert, de festet øynene på tiden.

Jeg har mistet alt. Å sørge over de døde trærne er det eneste jeg kan. Tiltross for beskyttelse var de brent ned. Det hjalp ikke. Man går i en fremmed by, driver omkring, jeg se aldri noen, ingen som sitter på benkene, absolutt ingen.
Den lange gaten er et overflødighetshorn av det som en gang var. Menneskene som klapret bortover hadde tid til å stanse trass i krigen. Nå er det uendelig ensformig, står aldeles stille, så langsomt uskjønt. Jeg går og titter inn i hin fjerne fortid, vår tids ruiner, vår tids idéer, de som aldri kommer til å bli det. En by fritatt for trengende mennesker. Det er langt mellom to møtende. Et par blomster midt i forfallet minner om gamle dager. Idéer uholdbare i lyset av avreisens time. Det kjentes som en liten evighet. Jeg forsøker å minnes noe vakker eller godt, en heftig bevegelse og allting blir stygt, kluntet og uekte og latterlig. Fritt og ubeskyttet går jeg frem mot vinden, kan ikke bevare sjelens nøytralitet, på liv og død mot det stygge.

Jeg tror vi har drømt. Tidsbegrepet mitt har gått i stykker.
Jeg er som regel noen annen nå.
Fysisk kom vi nærmere, tilbake til fremtiden.
Jeg håper vi har drømt.
Vi kommer til å trenge mot til å overvinne trettheten.